Mikael Brevik

I dag fikk jeg et sprøtt innfall! Jeg satt på skolen, som er 20,2 km fra mitt hjem, og var ferdig med alle timene. Det var enda 2 timer til bussen kom for å hente alle de stakkars skoleelevene. Jeg hadde sett meg lei på all ventingen og bestemte meg for å gå hjem. Hele veien, altså 2 mil! Når jeg bestemmer meg for en ting, skal det gjennomføres! Derfor gikk jeg strake veien ut skoledøren og hjem! Det var non-stop gåing hele den lange, lange flate veien. Jeg tok fult og bilde på turen, for å dokumentere. Disse bildene vil komme opp på nettet litt senere.

Jeg startet turen veldig optimistisk, og fikk ikke en gang vondt i føttene, eller ble klar før jeg hadde kommet ca 1.5 mil. Men etter det kom det brått. Det ble en forferdelig smerte i begge knærne og jeg var sikker på at jeg kom til å falle om. Men så sta som jeg er stod jeg på og nektet å gi meg. Nå sitter jeg her endelig med begge beina dyppa i grønnsåpevann og en Coca Cola i hånda.

Heretter skal dere være sikre på at jeg nekter å gå fremover. Jeg skal kun sykle eller bli kjørt i bil. Det kommer jo selvsagt den dagen hvor jeg får lappen selv - forhåpentligvis 4 måneder til.

Når det er sagt, må jeg takke de tusen bilene som kjørte forbi meg uten vennlighet nok til å stoppe for å spørre en stakkar om han trenger skyss. Når noen går midt ute i ødemarken, helt alene, med kilometer til neste hus og nesten mil til sivilisasjon, er det ikke en vanlig søndagspromonade på gang! Selvsag, jeg ville ikke sitte på - men det betyr ikke at jeg ikke vil ha tilbudet fordi! Selv 3 skolebusser kjørte glatt forbi. Men det er jo logisk, hvem vil vel stoppe og tilby en fremmed skyss? Ville jeg ha gjort det? Neih. Men så hater jeg tørprat òg.